4.5. Arbeidsmetoder

4.5.1. Et nytt syn på teorien

I det foregående avsnittet om sosial basis var jeg inne på en del forhold som jeg mener er svakheter ved det eksisterende teorigrunnlaget. Som sagt mener jeg det er høyst brukbare verktøyer til å både forutsi og forklare svært mange av utfordringene for den nye organisasjonen PKK. Det som jeg til gjengjeld mener de undervurderer, er den bestemte typen sosiale relasjoner og maktforhold som er forbundet med selve geriljakrigens metode og organisasjon. Derfor tror jeg også det er både nødvendig og fruktbart å diskutere dette forholdet mer dyptgående. På denne måten tror jeg det er mulig å kaste lys over så vel teorien i seg selv som på karakteren til PKK og på mangfoldet i den sosialistiske bevegelsen som helhet:

Den "marxistiske teorien" siden Marx er etterhvert blitt en ganske sammensatt størrelse, men i den grad PKK alltid har kalt seg marxist-leninister tror jeg det kan være nyttig å se litt nærmere nettopp på Lenin, eller i hvert fall den teorien som er forbundet med ham. På Kominterns 2. kongress i 1920 ble det vedtatt en svært sentral (og mye omdiskutert) presisering av forholdet mellom arbeiderkamp og nasjonal frigjøringskamp i koloniene, nemlig at kommunistpartiene skulle "inngå en midlertid allianse med det borgerlige demokrati i de koloniale og tilbakeliggende land, men skal ikke slå seg sammen med det og skal under alle omstendigheter opprettholde den proletariske bevegelses uavhengighet, selv om den befinner seg på fosterstadiet." (sitert av Østberg 1984). For viktige deler av den marxistiske og anti-stalinistiske venstresiden har dette vært et av de mest sentrale utgangspunktene for kritikk av den senere sovjetiske utenrikspolitikken, slik den ble befestet først og fremst under Stalin-regimet (dette er noe som også Rubenstein helt eksplisitt refererer til). I praksis var denne politikken det stikk motsatte av 1920-vedtaket, f.eks. da Kinas Kommunistiske Parti (KKP) ble beordret til å underlegge seg det borgerlige partiet Guomindang helt frem til massakrene i 1927; eller da Spanias Kommunistiske Parti (PCE) 1934-38 fikk beskjed om å ta over rollen som den mest standhaftige forsvareren av den borgerlige spanske republikken og å forfølge alle strømninger som ville opprettholde en selvstendig sosialistisk argumentasjon — angivelig av "hensyn til den anti-fascistiske fronten".

Jeg kunne også lagt til at det var den samme politikken som var med å forsvare Sovjets samarbeid med det kemalistiske Tyrkia, til og med under den mest omfattende koloniseringsprosessen av de kurdiske områdene 1924-38. Det har i hvert fall PKK selv gjort, eller med ordene til Mehmet Can Yüce:

"I 1921 ble som kjent Mustafa Suphi, generalsekretær i TKP og medlem av Komintern, druknet i Svartehavet sammen med 15 andre kadre. Den sovjetiske ledelsen og Komintern visste at mordene var blitt utført på oppdrag fra Ankara. I følge prinsippene til den Kommunistiske Internasjonalen burde kemalistene ha blitt kritisert. Men på dette tidspunktet var det i den sovjetiske statens interesse å oppnå et taktisk samarbeid med den kemalistiske bevegelsen. I dette konkrete tilfellet stod Sovjetunionens sikkerhetsinteresser i direkte motstrid med det internasjonalistiske prinsippet. …Ved denne anledningen var det alene de sovjetiske interessene som ble tilgodesett, og drapene på de 15 kadrene i Tyrkias kommunistiske parti ble ignorert. Det kan hende at Lenin gikk inn for akkurat denne taktiske innrømmelsen fordi det var i Sovjetunionens vitale interesse. Men den taktiske tilnærmingsmåten ble etterhvert opphøyd til Sovjets strategiske linje. …Hva var den mest grunnleggende feilen til TKP og de andre folkelige organisasjonene på 1920-tallet? I følge vår oppfatning var den mest grunnleggende feilen å forsømme utviklingen av en linje over for folk, som var uavhengig av kemalismen. …Denne kompromissviljen viser at den sovjetiske ledelsen og Komintern begikk en historisk brøler. I stedet for å møte den borgerlige nasjonalismen med en uavhengig linje, viste massakren på kommunistene hvordan kemalistene støttet opp om den borgerlige nasjonalismen med en utpreget voldsomhet." (M. Can Yüce, Gedanken über die nationale Befreiung und den Sozialismus)

Poenget er at Rubenstein, Rousset og Baechler (og Yüce, Öcalan og PKK) virker som om de mer eller mindre bevisst tenker seg at Lenins ord så og si kan "omplantes" til situasjonen på landsbygden — dvs. at utfordringen for en "proletarisk bevegelse" som PKK dermed først og fremst er bygge opp troen på og en konkret visjon for et sosialistisk alternativ til det bestående systemet. Dette er et mål som går lenger enn bare den nasjonale uavhengigheten, og innebærer at kommunistene må opprettholde sin selvstendige agitasjon for grunnleggende samfunnsendringer:

I følge Baechler er nettopp en av de første og største oppgavene til en anti-kolonial opprørsbevegelse å overbevise bøndene om at kampen ikke alene er nasjonal, men også sosial, ettersom flertallet av bøndene sannsynligvis allerede var undertrykt før koloniseringen. Derfor mener han også at de væpnete aksjonene straks må følges opp av en intens politisk agitasjon blant folk, inkludert eliminering av motstandere og iherdige forsøk på å mobilisere lokalbefolkningen. Der kolonimaktens fravær gjør det mulig mener han dessuten at opprørerne må bygge opp "røde baser", der de i praksis kan vise hvordan de ønsker seg et nytt samfunn. Det er dette han mener er innbegrepet av revolusjonær krig, og i følge teorien er det derfor slike aktiviteter som PKK skulle satse på. En slik strategi mener han til og med er så pass effektiv at fra det øyeblikket opprørerne virkelig ser ut til å kunne vinne, vil de også nyte godt av en "snøball"-effekt og kunne vinne massiv oppslutning særlig blant ungdommen og studentene. Baechler ser med andre først og fremst muligheter frem for problemer, og stiller dermed også helt blankt når det gjelder mine spørsmål om "arbeiderpartiet" PKK.

Rousset mener jeg også står for en del av den samme tenkningen, i den grad han f.eks. kaller Kinas Kommunistiske Parti (KKP) etter 1927 for et "politisk arbeiderparti", selv om arbeiderandelen på det tidspunktet hadde sunket fra 66% i 1925 til bare 1,6% i 1930 (i følge KKPs egne tall, referert av Hallas 1979:12). Poenget for Rousset er at han fremhever kontinuiteten mellom arbeiderpartiet KKP før 1927 og geriljapartiet KKP etter 1927, selv om partiet strengt tatt befant seg i en helt ny tilstand og drev med en helt annen type kampform enn tidligere.

Rubenstein er derfor den som har mest å stille opp med, bl.a. trekker han frem hvordan det er mulig for en frigjøringskrig å utvikle seg vekk fra en massemobilisering til å delegere våpenbruken over til "spesialister". Det var dette som også Rousset dro frem som noe av det viktigste ved den maoistiske strategien (i motsetning bl.a. til den guevaristiske), dvs. at Mao la så mye vekt på "massearbeid" frem for troen på at f.eks. isolerte geriljabaser i fjellene kunne være et arnested for revolusjonære oppstander. Alternativet for dem begge er en type "militær gradualisme"/"ultra-militarisme" (Rousset) eller "populistisk terrorisme" (Rubenstein), dvs. politiske strategier som har oppgitt å få til en sosial frigjøringskamp til fordel for en rent nasjonal kamp. For Rubenstein er det dette som er den mest sentrale motsigelsen, også selv om han mener det er mulig å tenke seg en mer sammensatt bevegelse som kombinerer ulike elementer. Likevel mener jeg ikke at han helt fanger inn det problemet som jeg har påpekt, nemlig at en geriljaorganisasjon betyr en bestemt kampform med bestemte konsekvenser.


4.5.2. John Molyneux

Samtidig er det ikke slik at det ikke finnes teori på området, bl.a. har John Molyneux (1992:32-37) skrevet en del om nettopp denne problemstillingen: For ham betyr geriljakrig en helt bestemt organisasjonsmodell, der så vel arbeidere som bønder blir "omskolert" under den intellektuelle ledelsens militære disciplin. Dette mener han bl.a. står i motsetning til et parti som har sitt tyngdepunkt på arbeidsplassene og innen fagbevegelsen, dvs. et parti mer i tråd med idealene til Lenin og de russiske revolusjonære ved århundreskiftet. For Molyneux betyr dette at det ikke uten videre er mulig å "omplante" Lenin til den kurdiske landsbygden, men at en slik operasjon får en lang rekke viktige konsekvenser:

"Guerillakrig betyder…ikke kun en ændring i kampens geografi, men også i dens sociale indhold. Arbejderen kan ikke blive guerillasoldat uden at ophøre med at være arbejder, og for arbejderklassen som helhed, eller en væsentlig del af den, er guerillakrig i landområderne en åbenlys umulighed. …guerillahærens menige [vil] hovedsageligt være bønder, men kun en lille minoritet af bønderne vil deltage …Da netop essensen i guerillakrig er mobilitet og lynangreb, er dette uundgåeligt. Og netop denne taktik medfører, at [også] bondeguerillaen ophører med at være bonde og istedet bliver professionel soldat, hvor hans holdninger og ideologi adskilles fra hans klassebaggrund og ændrer sig under middelklasseledelsens militære disciplin. Forholdet er således radikalt forskelligt fra forholdet mellem arbejdere og intellektuelle i et leninistisk parti. Her er arbejdermedlemmerne stadigvæk arbejdere, og de intellektuelles deltagelse — nødvendig som den er — afhænger af deres tilslutning til den proletariske kamps synspunkter og disciplin."

Likevel er det ikke bare innad, men også utad at det oppstår en bestemt type maktforhold mellom folk og geriljaen:

"Guerillahærens forhold til bønderne er også...forskelligt fra forholdet mellem det leninistiske parti og arbejderklassen. Partiets opgave er at lede arbejderklassen som helhed i en kamp for arbejderinteresser, mens guerillahæren handler på vegne af bondemassernes. Guerillahæren har brug for bøndernes støtte og yder til gengæld bistand, beskyttelse og løfter om landreformer. Guevara gav uforvarende udtryk for den elitære idealisme, som er uløseligt forbundet med guerillakrigens strategi: …Først kommer guerillaen med sine idealer om social retfærdighed - en "sand reformpræst", som Guevara kalder ham - dernæst vælges område ud fra militære overvejelser og til sidst et jordreformprogram. Guevara fortsætter: "Partisanerne må altid hjælpe bønderne teknisk, økonomisk, moralsk, kulturelt. De er en slags skytsengel, som hjælper de fattige. De må dog samtidig i begyndelsen passe på ikke at skaffe sig fjender blandt de velhavende.". På samme måde havde Maos røde hær klare instrukser om forholdet til bønderne: "Vær høflig og hjælpsom. Aflever altid lånte ting. Erstat alt ødelagt…Betal for alle anskaffelser." Det afgørende er her, at det er magtforholdet mellem bønderne og guerillaen, som gør disse moralske pålæg nødvendige, fordi virkeligheden er en stadig fristelse til at handle anderledes…."

Dette betyr nødvendigvis et noe annet syn bl.a. på den maoistiske "masselinjen" enn den mer positive vurderingen som både Rousset og Rubenstein står for (mens Baechler ikke har tatt opp problemstillingen i det hele tatt). For Molyneux er det rett og slett et spørsmål om en forskjell i klasseinteresser:

"Det virkelige grundlag for denne elitisme er ikke kun guerillaledelsens højere kulturelle niveau, ikke engang våbenbesiddelsen, men forskellen i klasseinteresser. Bøndernes grundlæggende klasseinteresse er besiddelse af jord. Det afgørende mål for den revolutionære intelligens, der udgør guerillaens ledelse, er erobringen af statsmagten for at opnå national selvstændighed. De sidstnævnte benytter sig af de førstnævnte til at bringe sig selv og ikke bønderne til magten. At dette gjaldt for Maos parti og hær ses af den måde, hvorpå det kinesiske kommunistparti bestandigt måtte holde igen på bøndernes spontane kamp for jord, for at bevare den nationale alliance i krigen mod Japan. …For de sidstnævnte [småborgerskabet] drejer kampen sig om at oprette et territorium, at have sit eget hjørne af jorden at regere over, og det anses som et mål i seg selv, som alle "nationale" klasser burde kunne samles om. For marxister er national uafhængighed udelukkende et middel, en kamp for at fjerne den nationale undertrykkelse, der er en hindring for den frivillige sammenslutning af den internationale arbejderklasse i en mulig "union af rådsrepublikker".

Det er klart at Molyneux her har lagt inn en del egne vurderinger, men i utgangspunktet tror jeg at han har svært mye for seg; ikke minst fordi han anviser en metode som grunnleggende består i å stille spørsmålstegn og å være nådeløst kritisk. I forlengelse av dette mener han også at geriljakrigen på sikt er en strategi som kan få skjebnesvangre konsekvenser:

"…Så snart national uafhængighed er opnået (og hvis den ikke slår over i en international revolution) må den konsolideres og forsvares inden for rammerne af verdenskapitalismens nådeløse konkurrence. Det småborgerlige guerillalederskab, som bondekrigen har ført til magten, befinder sig således i stort set samme situation som den bolsjevikiske elite efter arbejderklassens udryddelse under borgerkrigen, men med den forskel, at det er ikke er organisatorisk knyttet til den internationale arbejderklasse gennem et internationalt revolutionært parti. Det har derfor ikke andet valg end den stalinistiske vej: kampen for økonomisk vækst via kapitalakkumulation, der er baseret på udbytning af arbejdere og bønder, hvad der igen betyder, at det må konsolidere sig som en ny herskende klasse. I denne situation sker der to ting: 1) dyrkelsen af den ædle guerilla, der ofrer sig for sit folk, forvandles til en ideologi, hvor arbejderklassen (og bønderne) må ofre sig for nationen. Socialismen bliver til en askesens doktrin. …2) den nationalistiske revolutions tilsyneladende radikale og flydende struktur, går over i en stalinistisk udgave af den bureaukratiske etpartistat."

Molyneux har på denne måten en innfalsvinkel som jeg mener både går mye lenger og langt dypere til verks enn det som Rubenstein, Rousset og Baechler har prestert. Det er slett ikke sikkert at han har rett, men det er et helt konkret innspill til et helt konkret problem, og dette i seg selv gjør at jeg tror hans idéer er ganske fruktbare til å konfrontere PKK med seg selv og sitt grunnlag. Det er med dette analyseapparatet jeg mener det er mulig å gå videre, for å se hva som stemmer og hva som ikke stemmer.


4.5.3. Et nytt syn på PKK

Mine forventninger til PKK er nå dels at de måtte prøve å vise folk et alternativ til det bestående samfunnet og drive med politisk arbeid og massemobilisering, men også at de sannsynligvis har hatt en tendens til å handle "på vegne" av folk og kanskje har vært fristet til å bare påtvinge dem sin vilje. I følge teorien har med andre ord PKK vært tvunget til å leve med en avgjørende og innebygd spenning, der det har vært uklart i hvilken retning de ville utvikle seg.

På dette punktet mener jeg det er fem viktige saker som jeg er nødt til å vende tilbake til, for å konfrontere empirien mer direkte med teorien. Dette gjelder A) PKKs forhold til det overleverte stammevesenet, B) PKKs erfaringer med "væpnet propaganda" på slutten av 1970-tallet og C) deres forsøk på å starte opp "røde baser" på 1980-tallet. I tillegg vil jeg D) gå inn på diskusjonen om deres arbeidsmetoder, og til slutt E) forsøke å summere opp den organisatoriske situasjonen på 1990-tallet.


A) Beskyldninger om "stammementalitet"

En av de viktige påstandene som er blitt satt frem om PKK, er at de langt fra utelukkende satset på å vinne oppslutning blant de fattigste og mest undertrykte i samfunnet, men også at de aktivt forsøkte å bruke det overleverte stammevesenet til sin egen fordel. Dette må i så fall ha vært et viktig spenningsforhold, som kan ha gitt partiet problemer. For flere av dets motstandere var det i hvert fall grunn nok til å beskylde dem for "stammementalitet".

På dette punktet vil jeg vende tilbake til Baechler, der han skriver at det først og fremst er i rekkene til den gamle og nye eliten (dvs. dem som har mistet privilegiene, og dem som aldri har fått noen) at det vil være grunnlag for å starte opp en nasjonal frigjøringsbevegelse. Det stemmer for så vidt at det var utdannete personer fra gamle aga-familier som gjorde KDP-Tyrkia til det første kurdiske partiet i landet, og for så vidt at det også var utdannete personer (selv om de var fra mer jevne kår) som var med å stifte de andre kurdiske organisasjonene fra omkring 1974. Likevel ble PKKs målgruppe raskt de fattigste og mest utstøtte delen av befolkningen, dvs. de minst integrerte (hvilket i tyrkisk sammenheng utelukkende kan betyr minst assimilerte). Likevel mener jeg også at det er minst like klart at de hele tiden har atskilt seg som organisasjon fra de aller minst assimilerte — dvs. det tradisjonelle kurdiske stammevesenet:

Noe av det spesielle ved Tyrkia er nettopp at det tydeligvis ikke har vært grunnlag for å starte opp en mer stammebasert bevegelse som f.eks. KDP-Irak, også selv om det helt siden 1965 har eksistert et lite såkalt KDP-Tyrkia. Tvertimot er det netopp de kurdiske stammelederne som særlig i etterkrigstiden har utgjort den absolutt viktigste støtten for Tyrkia i regionen, og som siden 1980-tallet villig har latt seg integrere i det såkalte "landsbyvakt"-systemet. Det er denne paradoksale situasjonen — der stammene på samme tid er både de minst og de mest integrerte i systemet — som har gitt Tyrkia sitt kanskje mest særegne problem: Mens Mustafa Kemal alltid så stammelederne som sine verste fiender — selv om han aldri gikk så vidt som å virkelig true dem på eiendomsretten (det holdt med det nasjonale ensrettingsforsøket og den militære okkupasjonen) — har derimot først statsministrene Adnan Menderes og Süleyman Demirel og deretter Tansu Çiller og Turgut Özal brukt stammene aktivt til å holde på plass kurderne som enten lydige eller fengslete undersåtter. Mens stammene på 1950- og 1960-tallet fungerte som valgmaskiner for henholdsvis Demokrat- og Rettferdighetspartiet, var strukturene i rask oppløsning på 1970-tallet helt frem til de på 1980-tallet ble integrert i en komplett paramilitær struktur, dvs. en halv-privat kurdisk hær rustet opp for å bekjempe kurdere. På 1990-tallet er det til og med kommet så vidt at personer fra landsbyvakt-systemet kan stige i gradene innen det offisielle militærvesenet, mens på den andre siden den offisielle tyrkiske kontrageriljahæren oppfører seg minst like bestialsk som de mest barbariske kurdiske stammelederne.

På denne måten har stammelederne spilt en avgjørende rolle som føydalkompradorer og følgelig også vært en naturlig skyteskive for geriljaopprørerne, som dermed kunne drive med nasjonal frigjøringskamp og klassekrig samtidig. Likevel finnes det også flere beretninger om hvordan PKK — i hvert fall en overgang — aktivt forsøkte å bruke nettopp de tradisjonelle føydalrelasjonene for å verve medlemmer (bl.a. Gunter 1990:62 og McDowall 1996:419). Sannsynligvis var det en strategi som de prøvde seg med i årene 1978-1981 og kanskje også til midten av 1980-tallet, trolig med noe varierte resultater. Angivelig var grunntanken at hver gang de klarte å vinne over en enkelt sentral person fra en ny familie eller stamme, kunne de også regne med støtte fra resten av familien. En av de viktigste informantene på dette området er PKK-avhopperen Baki Karer som brøt med partiet i 1985, og i følge ham gikk partiet f.eks. en gang så langt som å drepe et medlem av en bestemt stamme, for deretter å la det se ut som om det hadde blitt utført av deres hovedfiende Sedat Bucak sine menn. Dermed håpet de å vinne støtte fra hele den ramte stammen, dvs. at opplegget i følge Karer var en både planlagt og kalkulert operasjon for å vinne oppslutning.

For Baechler var det viktigste for en opprørsbevegelse å vise folk et alternativ til det bestående, og både Rubenstein og Rousset ville nok også vært ganske skeptiske til nytteverdien av å bruke slike "stammemetoder" for å slå fast sin posisjon i det politiske landskapet. For dem var er det klart at veien må gå over "røde baser" og massemobilisering av lokalbefolkningen, frem til det punktet der de hadde gjort gjennombrudd og kunne regne med massestøtte nærmest helt av seg selv.

På slutten av 1970-tallet var nok PKK fortsatt langt fra et slikt vendepunkt, og det er mye som tyder på at den unge gruppen (de fleste var sannsynligvis i midten av 20-årene) også brukte svært mange krefter på en del knapp så glamorøse ting som f.eks. bankran og likvidasjoner av sine egne, så snart de ble mistenkt for å være agenter. Mange kommentatorer på den tiden så derfor først og fremst PKK som en gjeng farlige banditter. En rekke offisielle rapporter mente til og med at de opptrådte nærmest som "leiesoldater" i slektsfeider og at de snarere måtte regnes for å være den "private hæren" til Abdullah Öcalan:

"They (the Apocus) do not appear to have any popular support amongst the Kurdish people. Although many people appear to cooperate with them (including it is claimed MPs and leading provincial figures) this is less a result of genuine support than of coercion and of their mercenary involvement in tribal disputes. The national fame of the Apocular has probably led to a number of deaths being falsely attributed to them; to the Turkish press they are synonymous with Kurdish violence." (en tyrkisk rapport sitert av Imset 1992:21)

"In practice, the Apocular’s policies seem to amount to very little. The group is still tightly controlled by its founder Abdullah Öcalan, and appears to act more as his private army of brigands rather than as a politically motivated terrorist group. This is born out by the fact that they do not have liaisons or understandings with any other pro-Moscow group." (en uspesifisert "vestlig etterretningsrapport" sitert av Imset 1992:21)

Også Martin van Bruinessen har vært inne på slike tanker, selv om han samtidig fremhevet det mer sosiale "Robin Hood"-aspektet ved deres virksomhet:

"There was also a definite aspect of class struggle to these conflicts ...Much of the PKK's violence was directed against the haves in the name of the have-nots …Soon, however, it saw itself forced to enter into alliances with ‘patriotic’ aghas against the ‘collaborating’ ones, and its liberation struggle degenerated, for a year or two, into little more than ordinary tribal warfare, with the PKK resembling just another new tribe." (Bruinessen 1992:316-17).

I hovedsak tror jeg likevel ikke det er grunn til å overvurdere betydningen av PKK sitt engasjement i akkurat de interne stammekrigene, selv om det for noen (først og fremst andre på venstresiden) tidlig var med å gi inntrykket av at PKK ofte var noe mer pragmatiske enn prinsipielle i sine fremgangsmåter: Deres egen versjon er at de alltid har forsøkt å presse frem splittelse blant sine motstandere og — slik det stod i partiprogrammet — at det til enhver tid ikke er noen grunn til å ha flere fiender enn strengt nødvendig. Og i takt med stammenes stadig mer åpenlyse og organiserte rolle i å slå ned opprøret med våpenmakt, forsvant også de fleste beskyldningene om at PKK bare var som "en ny stamme".

Imidlertid ble mye av kritikken vakt til live igjen, etter at partiet vendte tilbake for å drive geriljakrig i 1984. Fra både høyre- og venstrehold ble PKK likevel ikke så mye kritisert for å likvidere de enkeltpersonene som hadde meldt seg som landsbyvakter, men derimot snarere for det faktum at de i en årrekke lot til å ha en regel om å drepe hele deres familie i tillegg. For mange minnet dette mye mer om tradisjonell blodhevn enn det gjorde om f.eks. "revolusjonær justis". Etter at denne politikken hadde vært et viktig stridsemne både internt og eksternt i noen år, gikk PKK-kongressen i desember 1989 imidlertid selv til det skrittet å offentlig fordømme "de føydale avvikene" siden den forrige kongressen i 1986. Samtidig vedtok de en offisiell selvkritikk, der de beklaget at de hadde latt "grupper innen partiet" misbruke organisasjonens rekrutter og fasiliteter til å fremme egne interesser f.eks. i slektsfeider og liknende — dvs. de mente at problemet bestod i at enkeltstammer hadde forsøkt å utnytte geriljaen til sine egne formål, mens partiet som helhet derimot hadde en i hovedsak korrekt politikk.


B) Væpnet propaganda 1974-1980

Selv om PKK på slutten av 1970-tallet var involvert i en rekke ulike og tildels omstridte aktiviteter, mener jeg likevel den tilgjengelige dokumentasjonen tyder på at det mest påfallende ved PKK i denne fasen var deres målbevisste og strategiske arbeid for å bygge seg opp som en både sterk og velkjent organisasjon i regionen: Siden begynnelsen i 1974 hadde all aktivitet bestått i undergrunnsarbeid, men med partistiftingen i 1978 ble det også satt i gang halv-legale aktiviteter. I noen regioner ble det f.eks. opprettet "student- og arbeiderorganisasjoner", som skulle samle inn penger og trekke til seg nye medlemmer. Det nye partiet satte dessuten i gang en storstilt kampanje med ran fra smykkehandlere og privatpersoner, og det er også blitt påstått at det var på dette tidspunktet de ble involvert i narkotikasmugling (noe som imidlertid aldri er blitt virkelig dokumentert). I tillegg engasjerte de seg stadig mer i direkte aksjoner mot fascistkretser, føydalherrer og en rekke utvalgte kurder- og venstreorganisasjoner. Det begynte også så smått å bli sammenstøt med de offisielle statsstyrkene, selv om de fortsatt nøyde seg med å bekjempe statsmakten indirekte gjennom de lokale "kollaboratørene".

En av de sakene som til stadighet dukker opp i så vel PKKs egne som ikke-PKK-kilder, er at de i årene 1978-79 var spesielt involvert i en rekke bondeoppstander i provinsen Sanliurfa, og da særlig i Hilvan- og Siverek-distriktet; hjemtraktene til Abdullah Öcalan. Stort sett er likevel omstendighetene høyst uklare, og jeg har ikke klart å oppdrive noe virkelig dokumentasjon om saken. Det meste består av uklare og halv-mytiske referanser, selv om det bestemt virker som det virkelig fantes en del bevegelse og uro blant folk, og at begivenhetene dessuten var en del av en lang rekke oppstander på 1970-tallet rettet mot storgodseierne og deres århundregamle dominans over de jordløse og småbøndene. Det var også mange andre organisasjoner som var aktive på den tiden, men det er ingen andre enn PKK som har gjort krav på å ha stått bak Hilvan-Siverek-uroen.

Spørsmålet er derfor presis hva de drev med i området. I en offisiell PKK-fremstiling av organisasjonens historie (partiprogrammet fra 1995) har de skrevet at det fant sted en oppstand som "utviklet seg til en revolusjonær væpnet kamp", som hadde "massenes sympati" og som derfor var "begynnelsen på en folkeoppstand for nasjonal frigjøring". I en større artikkel om partiets historie i partiavisen Serxwebun fra oktober 1991 (sitert av Imset 1992) har Abdullah Öcalan imidlertid selv beskrevet hvordan de i perioden fortsatt var "preget av amatørisme", og at de til og med nesten "led kvelningsdøden" i Siverek. De hadde f.eks. store problemer med å skaffe nok våpen, og flere medlemmer ble arrestert og gjennomgikk hard tortur. PKK-avhopperen Abdulkadir Aygan (som var med og stifte partiet, men ble arrestert omkring 1980) hører til dem som har beskrevet partistrukturen i denne perioden som "svært ung", bl.a. mener han det skyldtes mangelen på profesjonelle kadre at det ikke fant sted en ny partikongress før etter to år. I stedet var det sentralkomitéen som bestemte. Samtidig betød alt dette at PKK ble tvunget til å bli en mer profesjonell organisasjon og finne nye måter å drive bevegelsen fremover på. Med Öcalans egne ord: "The 1979-80 Siverek activities thrust the party into a rapid professionalism and armament. While on one hand it led to losses, on the other it put us under pressure to politicize and militarize the structure" (Serxwebun, oktober 1991:19, sitert av Imset 1992).

På denne bakgrunnen er det umulig å trenge helt inn i akkurat det som skjedde: Det går ikke an å si i hvilken grad befolkningen faktisk deltok og på hvilken måte PKK oppførte seg over for folk (tok de f.eks. over "showet" fra utsiden, provoserte de frem et halsbrekkende og overmodig opprør eller hadde de det derimot med folk slik som "fisken med vannet" og var som "folkets væpnete arm"?).

Til gjengjeld mener jeg det går klart frem at voldsbruk helt fra begynnelsen (1974-1980) var en sentral del av PKK-arbeidet; eller som Öcalan selv har sagt det: "more a period of propaganda to show the need of armed propaganda". Dette stemmer overens med bl.a. PKK-avhopperen ahin Dönmez (en medstifter av partiet, men som gikk over til fienden mens han var i militærfengsel), som mener voldsbruken var en bevisst strategi for å demonstrere styrke og bryte ned den tradisjonelle respekten for staten, som både var svært nærværende i form av den militære okkupasjonen og gjennom sin vane med å slå hardt ned på alle former for oppstander: Det var derfor det var nødvendig med sterk propaganda slik som "væpnet propaganda". Dessuten tyder alt på at dette var noe de virkelig var flinke til, ettersom Öcalan og kameratene hans i løpet av kort tid klarte å bli en fryktet aktør blant både venner og fiender i regionen.

Allerede før militærkuppet var de imidlertid begynt å trekke til utlandet for å forberede seg mer grundig til de neste operasjonene, og det var kanskje dette som var med å redde dem fra den undergangen som ramte de fleste av deres konkurrenter på den tiden. Det er ikke noen grunn til å overvurdere akkurat dette punktet, men jeg tror likevel det antyder noe av forskjellen på PKK og de tyrkiske geriljaorganisasjonene. Det mener begge partene i hvert fall selv: For en organisasjon som f.eks. DHKP-C (som den gangen fortsatt het Dev-Sol) var kuppet først og fremst en lakmustest for å skille de falske fra de virkelige revolusjonære, dvs. forskjellen mellom på den ene siden dem som ga opp kampen ved å flykte til utlandet og på den andre siden dem som var parat til å risikere allting i kampen mot fascismen:

" ‘Nobody intended to fight. Our own situation was also not favourable.’ That is an excuse that was later invented to explain their retreat from the country. It is obvious that the PKK at this time had neither the strength nor the intention of fighting. Nevertheless, there were those who fought. The September 12, 1980 coup was a test for revolutionaries and patriotic movements in Turkey which showed who was really revolutionary at the time and who was not, who was prepared to risk everything in the fight against fascism, who gave up the struggle and who preferred to go abroad. Not a lot was said during the coup by those who had promised a lot of things before 1980. Some who had seen the putsch coming went abroad, and those who were surprised by it also left the country after a short period of confusion. The PKK was among the very first to leave. The fact shown by the years since, is that the left did not retreat because of suffering a defeat, but rather it was defeated because it had retreated. The defeat of September 12 is chiefly the consequence of this retreat and flight abroad. The PKK shares the responsibility for this defeat."

Dette er et syn som skiller seg betydelig fra PKKs, men som likevel klart viser den samme situasjonen og hvordan PKK hadde trukket en annen lærdom fra begivenhetene før det forrige kuppet i 1971:

"…Mahir Çayan (THKP-C) and his friends wanted to bring about armed struggle in the country. Deniz Gezmis and his friends (THKO) were to some extent militants with a narrow horizon, and they were unsuccessful. They said, 'If we flee, that means we are not heroic.' That was a short-sighted approach which took no account of security. So an important opportunity was missed." (Selected works of Abdullah Öcalan, side 212). (DHKP-C).


C) Røde militærbaser 1980-1990

Akkurat som 1970-tallet ble også 1980-tallet sterkt preget av PKKs forsøk på å bygge seg opp som en kraft på den kurdiske landsbygden, som utgangspunkt for å sette i gang en kurdisk nasjonal frigjøringskrig. Men der de på 1970-tallet kom fra de tyrkiske storbyene, kom de på 1980-tallet fra deres nye eksil i Syria: I mellomtiden hadde de skaffet seg nye venner i regionen (bl.a. PLO og den syriske president Hafez el-Assad), og inngått en midlertidig allianse med Massoud Barzanis KDP-Irak. Alt dette gjorde det mulig for dem å bygge opp baser i grenseområdene til Tyrkia, inkludert treningsleirene i Bekaa-dalen og deres eget "militærakademi" fra 1985 (Mahzum Korkmaz-akademiet).

Selv om PKK opererte med sine egne lover og regler i disse basene er dette imidlertid langt fra det samme som "frigjorte områder" — dvs. områder med en infrastruktur som peker fremover mot et nytt samfunn, eller en plass der det ble gjennomført jordreformer osv.: Det viktigste argumentet mener jeg er at PKK selv sa at målet var å få egentlige regioner under geriljaens kontroll, dvs. at det ikke var nok å ha sine egne militærbaser. På partikongressen i 1982 mente de til og med at det ikke var sannsynlig å oppnå militærstrategisk likevekt med Tyrkia før kanskje på midten av 1990-tallet, og det var først på dette tidspunktet at det ville være realistisk å opprette frigjorte områder bl.a. i samarbeid med den tyrkiske venstresiden (Gunter 1990:72). Etterhvert som de fikk mer selvtillit og mente at geriljakrigen gikk bra, vedtok de i 1987 å forvandle den kurdiske Botan-regionen til et virkelig "frigjort område", som skulle symbolisere "en bit av fedrelandet som har blitt fritt". På dette grunnlaget formulerte de i 1988 dessuten en ny parole om "Angrip, ødelegg og fjern alt som tilhører fienden, bygg noe som symboliserer den nasjonale frigjøringskampen i dets sted" (Serxwebun, juli 1988:79, sitert av DHKP-C).

På den andre siden er det nok mulig å kalle dem "røde baser", i den grad dette er et så vagt definert uttrykk. Uansett mener jeg det er nærliggende å dra den slutningen at basene etterhvert har fått en stadig større plass i PKKs bevissthet, i den grad det har vært de eneste områdene under virkelig geriljakontroll, og i takt med at de er blitt bygget ut og har fått flere fasiliteter. Jeg mener i hvert fall det er god grunn til å spørre om ikke livet i militærbasene og i geriljaen nærmest har vært nødt til å prege visjonen om det nye sosialistiske samfunnet, ettersom det var den virkeligheten som de profesjonelle revolusjonære befant seg i år ut og år inn og som hadde forvandlet deres liv så totalt. I hvert fall var det utover 1980-tallet at PKK begynte å utvikle sine idéer om det sosialistiske mennesket og om den virkeliggjorte sosialismen innen partiet — begreper som etterhvert er blitt stadig mer sentrale for partiet og generelt knyttet opp til idéen om uavhengighet — dvs. en uavhengig utvikling av personligheten, nasjonal uavhengighet fra Tyrkia og tyrkifiseringen, klassemessig uavhengighet fra det borgerlige samfunnet og ideologisk uavhengighet fra den såkalte "realsosialismen" (NOTE 160). Det er også blitt satt i forbindelse med idealet om uavhengighet fra ytre makter, under parolen om å "stole på egne krefter" (Yüce).

Men selv om PKK gradvis vokste i styrke og kunne gjennomføre stadig mer dristige aksjoner (som til og med en overgang tvang statsmakten over i en delvis reaktiv posisjon), var det også hele tiden klart at de fortsatt ikke hadde nok styrke eller oppslutning til å realisere sine planer verken om "folkeoppstander" eller om "frigjorte områder" før under bevegelsens høydepunkt 1990-93: Selv om partiet i sin propaganda konstant understreket hvor viktig det var å nå så vidt, kunne de i mange år ikke drive det til noe mer enn bare lynraske nålestikksaksjoner mot militærinstallasjoner, angrep på befestede skolebygninger og etterhvert også mer omfattende likvidasjonsoperasjoner mot landsbyvakter (og av og til også deres familier). Samtidig hadde disse operasjonene en enorm propagandaeffekt, ettersom det ble demonstrert for all verden hvordan den tyrkiske hæren likevel ikke hadde 100% kontroll over regionen.

Følgelig fant det også sted en enorm militarisering av hele Kurdistan, i takt med at statsmakten ville ta et stadig mer "endelig oppgjør med terroristene". Og ettersom dette heller ikke så ut til å hjelpe noe særlig mot opprørerne, var støtten til PKK derfor jevnt økende utover tiåret — ikke minst fordi militærinnsatsen samtidig betød et økende antall overgrep mot lokalbefolkningen i form av voldtekter, tortur og etterhvert også avbrenning av hele landsbyer. Andelen av befolkningen som følte seg klemt mellom PKK på den ene siden og militærmakten på den andre siden var tydeligvis jevnt fallende, både fordi partiet vant frem med sitt syn om at det var nødvendig å gjøre opprør og fordi stadig flere mennesker følte seg tvunget til å flykte fra sine hjem og flytte til Vest-Tyrkia eller til Anatolia. Likevel var det først 1989-1990 at partiet fikk sitt virkelige gjennombrudd blant folk, eller med Baechlers ord at lokalbefolkningen gikk fra en avventende holdning til å bli aktivt støttende.

På denne måten fortsatte kampen mot så vel landsbyvaktene, militæret og storgodseierne med både et sosialt og et nasjonalt innhold, ettersom undertrykkingen var så åpenlyst nært forbundet med den fortsatte og tiltakende okkupasjonen av de kurdiske områdene. For PKK var nasjonal frihetskamp og sosial klassekamp helt opplagt to sider av samme sak.

I mellomtiden hadde PKK forsøkt å fortsette med sin balansekunst mellom på den ene siden støtte til de jordløse bøndene, og på den andre siden ikke å utfordre de stammene som hadde lovet støtte til uavhengighetskrigen (Imset 1992:32-39). Jeg har ikke funnet dokumentasjon som kan påvise akkurat hvordan denne balansen ble opprettholdt, dvs. at det er vanskelig å trenge helt inn i det spesifikt klassemessige innholdet ved det mer geografiske begrepet "lokalbefolkningen". Til gjengjeld mener jeg det finnes mye dokumentasjon på hvordan nettopp denne uspesifiserte lokalbefolkningen ble mistenkeliggjort av staten og sett på som potensielle sympatisører av PKK — kanskje best summert opp av militærets nye slagord om å "tømme havet for vann", dersom PKK hadde det "som fisken med vannet". Samtidig ble dessuten motstanderne av lokalbefolkningen stadig mer tydelige å innkretse, i den grad statsmakten selv helt åpenlyst ga sine tilhengere både våpen og penger for å bli landsbyvakter og i den grad de allerfleste med uniform allerede fra før var helt opplagte bombemål. For å summere opp fant det med andre ord sted en svært kraftig polarisering mellom på den ene siden det store flertallet av innbyggerne i regionen, og på den andre siden en stadig mer sammensveiset klasse av krigsprofitører og militærfolk. Forskjellen var at de siste ble beskyttet av statsmakten, mens de første derimot ble utpekt som legitime skyteskiver for militæret og hadde svært vanskelig eller umulig for å nå frem dersom de hadde klager eller innvendinger. Dette er noe som særlig Baechler har vært inne på, dvs. at statsmakten dermed nesten direkte legger grunnlaget for økt oppslutning om opprørerne.

Det var omtrent på dette tidspunktet at den borgerlige journalisten Ismet Imset gikk fra å skrive om den "voldelige barnedreperorganisasjonen" (PKK) som angrep den suverene staten Tyrkia, til å skrive om hvordan det tyrkiske militæret med sine metoder for å knuse geriljaen tvertimot bidro til å styrke den:

"The formula is in fact so simple that since 1984, when the PKK was only a group of around several hundred fighters, Ankara has literally recruited for this organization and literally forced it to grow into a 30,000-strong guerilla force. It is so simple that it continues to constantly recruit for the guerillas even more than the PKK could have recruited for itself. Again it is so simple that it has turned what initially appeared to be "a mere terrorist group", based on marginal demands and ideology, into a major ethnic insurgency movement, an armed conflict group, backed by hundreds of thousands of people." (Imset 1995:33).

Imset har med andre ord en argumentasjon som nærmest helt underkjenner PKKs egen innsats for å vinne frem, kjempe sammen med folk og bygge opp et alternativ slik både Rousset og Rubenstein er så opptatt av. Dette er også noe som andre av PKKs motstandere har påstått, bl.a. et "parlamentsmedlem av kurdisk opprinnelse" (referert av McDowall 1996:425) som i 1987 uttalte følgende:

"When the military took over in 1980, the Kurds were happy. But then the military started getting worse than the terrorists, so now about 40% of the villagers in the border area support the terrorists."

Likevel tror jeg dette er å gå for langt, og at det er mer korrekt å understreke det dialektiske forholdet (dvs. vekselvirkningen) mellom statsundertrykkingen på den ene siden og PKKs forsøk på å slå sitt navn fast på den andre siden. Dette er da også konklusjonen til McDowall selv:

"State oppression was most overwhelming and pervasive in the field of physical abuse and torture. Only pro-government villages were inexperienced in the routine of security sweeps in which hundreds were arbitrarily arrested and beaten to confess to assisting the PKK. Doubtless many had, either by conviction or intimidation, assisted the PKK with food, shelter or merely by looking the other way as they passed through. But the manner in which the security forces sought evidence from those it detained was calculated to be the most potent nutrient to the PKK’s own recruitment activities." (McDowall 1996:425)


D) Mer om arbeidsmetoder

For PKK selv var den første tiden under militærstyret 1980-1983 og deres arbeid for å starte opp en geriljakrig inne i tyrkisk-okkupert Kurdistan først og fremst en illustrasjon av "hva menneskelig bevissthet, besluttsomhet og overbevisning kan oppnå." (partiprogrammet 1995). Samtidig er det ikke noen tvil om at deres linje om å kaste seg ut i militær konfrontasjon med general Evren og hans NATO-hær var en politikk som var svært omstridt helt til topps i partiledelsen. Med deres egne ord måtte de først kjempe mot diverse "konservative, individualistiske, inkompetente og andre korrumperende tendenser som nesten brakte kampen til nederlagets rand". Disse tendensene ble angivelig overvunnet på den 3. partikongressen, som "førte til seier for partilederens tese om at klasse (ikke individet) var viktig, og at historien (ikke øyeblikket) var det primære". Trass denne materialistiske argumentasjonen, vil det konkret si at Öcalan vant frem med at de måtte tåle å bære ofre, og at martyrer og kampkraft inne i selve Kurdistan ville være mye mer viktig enn å bygge opp en sterk eksilorganisasjon i Vest-Europa. Men heller ikke denne kursen kunne gi ro i partiet, og etter den første begeistringen over augustoffensiven i 1984 brøt det ut alvorlige konflikter innad i organisasjonen — noe som til dels ble en både blodig og opprivende affære. Stridighetene hang angivelig mye sammen med motvilje overfor PKKs linje om også å drepe sivile, samt Öcalans jernharde lederstil. De gjensidige beskyldningene var svært harde, og i en tale på Mahzum Korkmaz-akademiet beskyldte Öcalan opposisjonen for å være "agenter for den europeiske imperialismen". Grunnlaget for dette var at de forsøkte å bryte enheten i organisasjonen ved å sette en kil inn mellom ledelsen og medlemmene, bl.a. ved å ta til orde for et "demokratisk PKK" uten Abdullah Öcalan.

I utgangspunktet er det vanskelig å bedømme hva som ligger bak slike beskyldninger, men i tidens løp har PKK selv vært med på å offentliggjøre opplysninger og vurderinger av fortiden som jeg mener kan kaste noe mer lys over sakene: I tillegg til den selvkritikken som ble vedtatt på 1989-kongressen mot "føydale avvik" og "grupper innen partiet" som hadde brakt geriljaen i "direkte konfrontasjon" med lokalbefolkningen, har de etterhvert også gått lenger i å innrømme det som de nå mente var klare og alvorlige feilgrep på slutten av 1980-tallet. I en kommentar i venstremagasinet Özgür Halk i desember 1997 skrev Abdullah Öcalan f.eks. følgende (under pseudonymet "Ali Firat"):

"Uansett om det var barn eller ei og om det skjedde tilsiktet eller utilsiktet, er det klart at et visst antall uskyldige ble drept, noe som ikke er i pakt med tradisjonen til vårt parti. I begynnelsen tenkte vi at slikt ikke kunne forekomme, og vi la derfor ansvaret på kontra-geriljaen. Da vi oppdaget at det var våre egne enheter som stod bak, følte vi oss dypt tynget av det moralske ansvaret og sørget mye. Vi var svært opptatte av å rette opp på situasjonen, men metodene som hadde ført til slike resultater ble likevel ikke satt til side. Til og med mennesker som hadde gitt oss brød og vann ble massakrert. Unger på 12 år ble bortført. Det finnes ikke noen militære regler på dette området. …Det er ingen gjennomsiktighet." (sitert av DHKP-C)

Öcalan er med andre ord inne på noe av det som bl.a. John Molyneux har påstått at enhver geriljaorganisasjon vil være fristet til (dvs. å tvinge folk til å lystre), men som geriljaen derfor må utvikle regler mot dersom de virkelig ønsker å vinne oppslutning. Dette er noe som også den tyrkiske bygeriljaen DHKP-C har beskrevet, der de uttrykkelig har kritisert sin allierte (PKK) nettopp for å til tider ha behandlet folk på en dårlig eller autoritær måte. Konkret mener de at PKK har hatt en tendens til å tvinge seg på folk gjennom å utstede dekreter mer enn å gå gjennom overbevisningens metode: De er nøye med å understreke at da PKK satte i gang med sin væpnete kamp kunne de først og fremst vise til resultater. Og fordi folk så det ikke bare forble ved snakken, kunne PKK vinne frem og bli populær. Samtidig mener de at PKK ofte i praksis har valgt å tildele folk rollen som forsyningstropper til geriljaen, frem for å organisere dem og skape stabile organisasjoner. Dette mener de har bidratt til at flere mennesker har blitt passivisert, ikke minst på det tidspunktet der krigen krevde en enda større innsats fra befolkningen. Det var nettopp på slutten av 1980-tallet at PKK begynte å bruke ord og begreper som "borgerplikt", "skattlegging" og "obligatorisk militærtjeneste", mens de i stedet burde henvendt seg til folk med argumenter for hvorfor det var avgjørende å slutte seg til frigjøringskrigen. I hovedsak tror jeg at dette er en berettiget kritikk, samtidig som jeg vil understreke (slik DHKP-C også selv gjør) hvordan PKK på den tiden befant seg i en svært presset situasjon og at det også finnes eksempler der PKK har handlet helt annerledes (dvs. sammen med folk, frem for mot folk). Poenget er likevel at slike metoder faktisk ble tatt i bruk, og at de sannsynligvis både viser de politiske svakhetene ved PKK og ved geriljakrigens metode som sådan — pluss naturligvis hvor ekstremt vanskelig det er å bekjempe en NATO-hær med toppmoderne våpenteknikk fra Vest-Europa og USA, som blir satt inn mot en allerede undertrykt befolkning og som gjennom 60 år eller mer har vært fullstendig kuet av frykt for å kaste seg ut i et større opprør.


E) Et politisk parti av profesjonelle revolusjonære

Fra og med de første årene av 1990-tallet ble det imidlertid tydelig at PKK hadde klart å overvinne sine problemer med å slo rot i regionen, ettersom de nå stod i spissen for et stort folkeopprør og kunne bygge ut organisasjonen både kvantitativt og kvalitativt. Dermed var de også kommet mye nærmere en del av de målsettingene som de hadde lagt ut med omkring 12-13 år tidligere: Allerede den gangen skrev de at målet var å bygge opp ikke alene et politisk parti, men også en nasjonal frigjøringsfront og en "folkearme" underlagt partiledelsen. Fra midten av 1980-tallet tok dette form av en arbeidsdeling mellom den politiske frontorganisasjonen ERNK og den egentlige geriljaorganisasjonen ARGK, begge underlagt PKK. Alle geriljasoldater må være medlemmer av PKK, selv om det uten tvil er partiet som helhet som streker opp kursen for geriljaen. På denne måten mener jeg PKK alltid har skilt seg ut fra idealet til "Che" Guevara, som mente det var tilstrekkelig å kontrollere våpenmakt alene og la den væpnete kampen spre seg nærmest som ringer i vannet: For PKK har målet tvertimot helt fra begynnelsen vært en "stålhård struktur" til å stå mot det ytre presset og lede en langvarig frigjøringskrig gjennom flere ulike stadier. Samtidig har de også lagt vekt på en sterk politisk ledelse, og forsøkt å sikre seg at våpenbruken var underlagt klar politisk kontroll.

Alt dette stemmer over ens med både Rubenstein, Rousset og Baechler sine anvisninger på å bygge en effektiv opprørsbevegelse, selv om ingen av dem har gått så detaljert inn på spørsmålet. I forhold til Molyneux mener jeg han har rett når han påpeker hvordan de nye partimedlemmene blir brakt i en helt ny livssituasjon, der de bl.a. må underkaste seg en streng militær disiplin og leve etter bestemte regler (bl.a. at det i utgangspunktet er forbudt for partimedlemmer å inngå kjærlighetsforbindelser, fordi de til enhver må stå til rådighet og kunne sendes rundt der det er behov for dem). Det er også helt klart at det blir drevet med en omfattende skoleringsvirksomhet, der partimedlemmer i utgangspunktet er forpliktet til et visst antall studietimer i uken. I tillegg finnes det også et strengt rapporteringssystem, der den enkelte er forpliktet til å med jevne mellomrom skrive rapporter om både den politiske og personlige situasjonen, slik at høyerestående ledd alltid kan være informert om situasjonen og eventuelt forebygge problemer. Til gjengjeld har også lavere nivåer rett til å be om oppsummeringer, og i prinsippet skal informasjonsflyten dermed være sikret. I praksis er det likvel ikke tvil om at PKK representerer en sterkt sentralisert partimodell — ikke minst som følge av den faktiske krigssituasjonen og behovet for å operere som et undergrunnsparti. I tillegg hersker det også fraksjonsforbud i partiet, der det ved ethvert oppløp til uenighet er meningen at det skal settes ned en komité for å løse opp flokene. På denne måten skal det til enhver tid arbeides for et mer enhetlig og strømlinjeformet parti, med klare kommandolinjer og klare ansvarsforhold (Licht am Horizont).

Imidlertid mener jeg ikke det er noen grunn til å verken under- eller overvurdere hvor profesjonelt dette fungerer — i praksis er det sikkert mye som bare fungerer halvveis og mye som er uklart, samtidig som mye også fungerer virkelig imponerende og effektivt: PKK har selv innrømmet hvordan alt ikke er fullstendig under kontroll, og hvordan geriljaenheter av og til opptrer på egenhånd. Den første gangen PKK erklærte våpenhvile (i 1993), var det f.eks. nettopp en ARGK-enhet i felten som endte opp med å bryte den — riktignok etter at de var blitt utsatt for konstante provokasjoner og militæret ikke hadde gjort noen som helst tegn til å svare positivt på PKK-utspillet. På samme måte har partiet også innrømmet at heller ikke alle dets internrutiner for problemløsning funger helt knirkefritt. I flere tilfeller har det f.eks. hendt at personer er blitt straffet for inkompetanse eller til og med blitt beskyldt for å være agenter, uten at det har blitt utført skikkelige undersøkelser og funnet holdbare bevis — ikke minst i den første geriljafasen på 1980-tallet og ved inngangen til 1990-tallet:

"Ettersom vi på samme tid var under et stort press og drev et mangelfullt organiserings- og oppfølgingsarbeid over for folk, gjorde vårt parti mange feil og utførte urettferdige avstraffinger og overgrep som kan sies å være i strid med partiets rettsoppfatning." (PKKs 5. kongress, 1995:256, sitert av DHKP-C)

På dette punktet mener jeg likevel det er viktig å få med seg at partiet tross alt ikke er en uavhengig stat med et velutviklet rettsapparat, men tvertimot at det alltid har vært en forfulgt undergrunnsbevegelse som offisielt nettopp har kjempet for å oppnå slike mål en gang i fremtiden. Heller ikke f.eks. de norske eller franske motstandsbevegelsene mot nazismen 1940-45 hadde mulighet for å drive med effektiv bevisføring og en omfattende rettsprosess i forbindelse med "hastesaker". Det som jeg derfor mener er det mest interessante, er om en konkret politisk bevegelse over tid har forsøkt å endre sine rutiner slik at de er blitt bedre i stand til å lære av sine erfaringer og å rehabilitere personer som er blitt uskyldig dømt. Som jeg nettopp har forsøkt å beskrive, mener jeg bestemt det virker som om PKK i hovedsak lever opp til dette idealet, noe som bl.a. flere menneskerettsorganisasjoner også har vært inne på: Etter omkring 1993 har til og med den tyrkiske staten hatt vanskelig for å legge frem dokumentasjon på særlig mange påståtte overgrep fra PKKs side, bortsett fra forhold som må regnes til regulære krigshandlinger (dvs. angrep på militære frem for sivile mål). I mellomtiden har f.eks. PKK forsøkt å leve opp til innholdet i Geneve-konvensjonen om krigsfanger, og det er svært få (eller ingen) som beskylder dem for å drive med tortur eller mishandling — i motsetning til kritikken som blir rettet mot den tyrkiske statsmakten.

Etter 1990 har PKK i tillegg stått i spissen for å bygge opp et enormt nettverk av organisasjoner som f.eks. aviser, skoler, nødhjelpsarbeid, fjernsynsproduksjon, kvinneorganisasjoner og svært mye annet — i en grad så det nærmest begynner å likne på et alternativt statsapparat for en stor andel av de opp til 30 millioner kurdere i verden. Det er vanskelig å bedømme presis hvor mange kurdere som er involvert i PKKs "kretsløp", noe som dessuten varierer sterkt med karakteren av de ulike områdene: Antallet mennesker som ser på Med-TV eller leser pro-kurdiske aviser som Özgür Politika m.fl. er ikke det samme som antallet av faste bidragsytere til kvinnegeriljaen, eller dem som gir sine klær til f.eks. Kurdisk Røde Halvmåne. I tillegg er det mange av disse organisasjonene som sikkert ikke direkte kan sies å være PKK-kontrollert — selv om de heller ikke er motstandere av PKK, og partimedlemmer uten tvil spiller en viktig rolle i arbeidet på enten den ene eller den andre måten.

Tilbake står det at PKK er et eliteparti eller kaderparti i den grad de har et begrenset og svært krevende medlemskap, samtidig som de sannsynligvis har opp til 30.000 medlemmer i et effektivt kollektiv — komplett med sentralkomité, rapporteringssystem og væpnete styrker (inkludert den selvstendige kvinnegeriljaen). Med jevne mellomrom arrangerer de partisamlinger, dvs. enten konferanser eller kongresser, der det blir lagt frem rapporter og sannsynligvis også utkjempet reelle kamper om makten i organisasjonen, jmf. de åpenbart stormfulle kongressene på 1980-tallet. Gjennom nettverket av kurdiske organisasjoner står de i spissen for hundretusener av mennesker, og i selve Kurdistan har de nok oppslutning fra atskillige millioner: De har gått en lang vei siden den gangen de bare var 7-11 personer på en studenthybel i Ankara. I 1994 vurderte US-State Department at PKK hadde 10.000 medlemmer og 15.000 mennesker i geriljaen, med 60.000-75.000 i en deltidsmilits (Hankard og Hatipoglu 1996). Det samme året mente den tyrkiske generalstaben at PKK hadde et samlet antall aktive støtter og sympatisører alene i Sørøst-Tyrkia (Kurdistan) på over 400.000 mennesker, og at det var ca. en halv million tilhengere i Europa (Imset 1995:15). Til sammenlikning mener f.eks. Med-TV (som åpnet i 1996) at de hadde 17 millioner seere før de ble stengt av ITC i 1999, av en målgruppe på ca. 30 millioner kurdere. Min vurdering er at PKK og ERNK har fått mer politisk støtte og flere sympatisører siden den gangen, mens ARGK har stagnert militært pga. det massive presset fra hæren og spesialstyrkene.

Et siste poeng i spørsmålet om arbeidsmetoder, mener jeg er synet på hvordan de selv har sett for seg deres endelige seier i frigjøringskampen: Nå er det nok både mindre vanskelig og mindre kostbart å bygge opp et stort nettverk av folkelige organisasjoner enn det er å gjøre om en geriljahær til en regulær hær — ikke minst hvis det dessuten står litt stille på militærfronten. Likevel mener jeg det er verdt å understreke at PKK i hvert fall i teorien har sett for seg at frigjøringskampen til slutt skulle bli kronet med en politisk seier, dvs. at programmet f.eks. aldri har sagt noe om oppbyggingen av en regulær kurdisk hær til å erobre byene med makt — uten at de samtidig har understreket behovet for en parallell politisk mobilisering:

Allerede fra den tidlige begynnelsen på 1970-tallet mente PKK at deres frigjøringskrig måtte gå gjennom flere ulike stadier, og at den første fasen (den strategiske defensiven) kanskje ville strekke seg så langt frem i tid som til 1995 (Gunter 1990:72). Den neste fasen ville være kjennetegnet av en strategisk likevekt, der PKK ville kunne opprette frigjorte områder i samarbeid med den tyrkiske venstresiden. I mellomtiden skulle de bygge seg opp til en større strategisk offensiv beregnet til å komme omtrent i år 2000, bestående av en militæroffensiv kombinert med en folkeoppstand i Sørøst-Tyrkia som ledd i en frigjøringskamp for et samlet og demokratisk Kurdistan. På denne måten har de i teorien hele tiden vært nøye på å se for seg en kombinert politisk og militær seier, noe jeg mener stemmer med deres øvrige vektlegging av behovet for å bygge ut masseorganisasjoner.


4.5.4. Foreløpig oppsummering

I forhold til diskusjonen om PKKs karakter mener jeg til nå å ha påvist de følgende punktene:


SOSIAL BASIS

1) Det er sant at det var i rekkene til de gamle og nye elitene at det var grunnlag for å starte opp en nasjonal kurdisk frigjøringsbevegelse; i den grad utdannete kurdere med bondebakgrunn kan betraktes som elite

2) Fra begynnelsen satset PKK bevisst på å verve blant de mest utstøtte og undertrykte, selv om de hele tiden atskilte seg klart fra de minst assimilerte — dvs. det tradisjonelle kurdiske stammevesenet

3) Samtidig forsøkte de likevel aktivt å bruke dette systemet til sin egen fordel, sannsynligvis var dette noe de prøvde seg med i årene 1978-1981 og kanskje også til midten av 1980-tallet; trolig med noe varierte resultater

4) I Tyrkia har det ikke vært grunnlag for å starte opp en stammebasert nasjonalbevegelse som KDP-Irak. Tvertimot er det de kurdiske stammelederne som særlig i etterkrigstiden har utgjort den klart viktigste støtten for Tyrkia i regionen

5) Nettopp fordi stammelederne har spilt en avgjørende rolle som føydalkompradorer har de også vært en naturlig skyteskive for geriljaopprørerne, dvs. at nasjonal frigjøringskamp og sosial klassekamp i høy grad har vært to sider av den samme saken


ARBEIDSMETODER

6) PKK har fra starten drevet et målbevisst og strategisk arbeid for å bygge seg opp som en sterk, velkjent og stridbar organisasjon i regionen, med et klart budskap og sin egen politikk

7) Dette partiet skulle være en "stålhård struktur" til å stå mot det ytre presset og til å lede en langvarig frigjøringskrig gjennom flere ulike stadier. Våpenbruken måtte være underlagt klar politisk kontroll

8) Selv om partiet hele tiden har understreket behovet både for "folkeoppstander" og "frigjorte områder", har de ikke likevel hatt styrke nok til å realisere sine planer (bortsett fra årene 1990-93)

9) Samtidig har til gjengjeld våpenbruk eller "væpnet propaganda" vært en bevisst og tilsynelatende effektiv strategi for å demonstrere styrke og bryte ned den tradisjonelle respekten for staten. Utover 1980-tallet har de væpnete aksjonene hatt en enorm propagandaeffekt, ettersom de viste hvordan den tyrkiske hæren likevel ikke hadde 100% kontroll over regionen

10) Særlig mot slutten av 1980-tallet fant det sted en svært kraftig polarisering mellom på den ene siden det store flertallet av innbyggerne i regionen, og på den andre siden en stadig mer sammensveiset klasse av landsbyvakter, stammeledere, krigsprofitører og militærfolk

11) Imidlertid er det også svært omstridt i hvilken grad den økte PKK-oppslutningen skyldes partiets egen innsats for å vinne frem, eller om det skyldtes statsmaktens brutale fremferd. Selv mener jeg det er mest korrekt å si at fremgangen skyldes en vekselvirkning mellom de to

12) Da PKK for alvor fikk sitt folkelige gjennomslag rundt 1990, har partiet satset massivt på å bygge ut et stort nettverk av organisasjoner, og en omfattende kurdisk selvforvaltning under partiets ledelse

13) Partiet har også forsøkt å endre sine rutiner over tid, bl.a. for å skille mer klart mellom sivile og militære mål, i tillegg til at de har rehabilitert personer som har blitt uskyldig dømt


KRITIKK MOT PKK

14) PKK har drevet med aktiviteter (som bankran, innblanding i slektsfeider m.m.) som gjorde at flere fra begynnelsen så på dem som en gjeng farlige banditter, og som den "private hæren" til Abdullah Öcalan. Andre venstreorganisasjoner har beskyldt dem for at de ofte er mer pragmatiske enn prinsipielle i sine fremgangsmåter

15) Fra omkring 1986 til 1989 ble PKK kritisert fra både høyre-, venstre- og innsiden for å drepe sivile (først og fremst familiene til landsbyvakter), og for å praktisere "blodhevn" frem for revolusjonær justis. I 1989 tok organisasjonen selv avstand fra "de føydale avvikene", og tok selvkritikk for at "grupper innen partiet" angivelig hadde misbrukt organisasjonen til å fremme egne interesser i slektsfeider o.l.

16) PKK var utover 1980-tallet kjennetegnet av en rekke harde interne oppgjør, som særlig skyldtes uenighet om drapene på sivile og Öcalans sentralistiske lederstil

17) Mye tyder på at PKK har hatt en tendens til å tvinge seg på folk gjennom å utstede dekreter, mer enn å gå gjennom overbevisningens metode. I 1989 slo partikongressen selv fast at "grupper innen partiet" hadde brakt geriljaen i "direkte konfrontasjon" med lokalbefolkningen og følgelig bidratt til å underminere den folkelige støtten. I tillegg hadde lokale geriljaledere satt i gang overmodige og dermed selvmorderiske aksjoner

18) Partiet også innrømmet at heller ikke alle dets internrutiner for problemløsning funger helt knirkefritt. I flere tilfeller har det f.eks. hendt at personer er blitt straffet for inkompetanse eller til og med blitt beskyldt for å være agenter, uten at det har blitt utført skikkelige undersøkelser og funnet holdbare bevis — ikke minst i den første geriljafasen på 1980-tallet og ved inngangen til 1990-tallet:


LIVET SOM GERILJA

19) Nye partimedlemmene blir brakt i en helt ny livssituasjon, der de bl.a. må underkaste seg en streng militær disiplin og leve etter bestemte regler. Her blir de omskolert på treningsleire og gjennom sine opplevelser i felten

20) PKK representerer en sterkt sentralisert partimodell med fraksjonsforbud og klare kommandolinjer — ikke minst som følge av den faktiske krigssituasjonen og behovet for å operere som et undergrunnsparti

21) Selv om PKK har opprettet militærbaser som opererer med egne lover og regler, er dette langt fra det samme som "frigjorte områder" — dvs. områder med en infrastruktur som peker fremover mot et nytt samfunn, eller en plass der det blir gjennomført jordreformer osv

22) Livet i militærbasene og i geriljaen har høyst sannsynlig preget PKKs visjon om det nye sosialistiske samfunnet, ettersom det var den virkeligheten som de profesjonelle revolusjonære befant seg i (de mest konkrete tegnene er deres begreper om det sosialistiske mennesket og om den virkeliggjorte sosialismen innen partiet


TEORI

Ovenstående er punkter som jeg mener er med å kaste lys over PKK, men som jeg ikke mener blir fanget helt inn av det opprinnelige teorigrunnlaget: Konkret mener jeg det virker som det er en bestemt type sosiale relasjoner og maktforhold, som er forbundet med selve geriljakrigens metode og organisasjon. Rousset og Rubenstein har så vidt antydet problemstillingen, idet de har påpekt hvordan en geriljagruppe må gå en av og til vanskelig balansegang mellom sine militære aktiviteter og sitt arbeid med å politisere, organisere og mobilisere befolkningen. Mens Rousset mener farene ligger i en type "militær gradualisme" eller "ultra-militarisme", bruker Rubenstein til gjengjeld betegnelsen "populistisk terrorisme". Baechler har slett ikke gitt problemet et navn, selv om han kraftig understreker hvordan opprørerne må overbevise særlig bøndene om at kampen ikke alene er nasjonal, men sosial.

På denne måten mener jeg ingen av de tre ser noen prinsipielt avgjørende forskjeller mellom på den ene siden en strategi som handler om væpnet kamp på landsbygden og med bønder som en hovedkraft, og på den andre siden en strategi som mener at tyngdepunktet må være på arbeidsplassene og vanligvis være ikke-væpnet. Uenigheten går likevel slett ikke på spørsmålet om våpenbruk i seg selv, men handler utelukkende om det sosiale innholdet: Poenget er at Rubenstein, Rousset og Baechler i teorien er helt enige med PKK i at det utmerket går an å overføre f.eks. Lenins idealer for kommunistisk organisering til et geriljaparti på landsbygden, også selv om geriljapartiet står over for andre utfordringer enn et arbeiderparti i byene. I hovedsak mener de det vil være kontinuitet, og at revolusjonær krig i prinsippet bare er væpnet klassekamp eller klassekrig. I løpet av denne krigen vil det være mulig å opprettholde en selvstendig argumentasjon for et nytt og sosialistisk samfunn, dvs. et mål som går lenger enn bare den nasjonale uavhengigheten. Gjennom å opprette "røde baser" og "frigjorte områder" vil det dessuten være mulig å demonstrere konkret hvordan opprørerne forestiller seg det nye samfunnet.

Mye av dette tror jeg gir et bra bilde av utfordringene for PKK, dvs. at de fra begynnelsen så seg selv som et sosialistisk arbeiderparti, satset bevisst på å utgjøre et selvstendig alternativ og stod hardt på å drive revolusjonær krig mot den gamle kurdiske herskerklassen. De forsøkte også å opprette "frigjorte områder", selv om det først var i årene 1990-93 at de fikk til noe som minnet om en egentlig "dobbeltmakt" (med PKK som herskere om natten, og Tyrkia som overmakt om dagen). I mellomtiden har det vært mulig for PKK å drive med både nasjonal og sosial frigjøringskamp samtidig, noe som uten tvil har gitt bevegelsen en ekstra styrke og forankring blant folk. Samtidig er det også mye som tyder sterkt på at det var statsmaktens egne forsøk på å undertrykke PKK som var den kanskje viktigste faktoren til å forklare PKKs store fremgang over tid. Dermed er jeg tilbake ved Baechler, som er den fremste til å understreke at det foregår en vekselvirkning mellom opprørerne på den ene siden og statsmaktens undertrykking på den andre siden.

Et annet moment i den forbindelsen er at det slett ikke er sikkert at det bare var PKKs manglende styrke som gjorde at de ikke fikk til noen "frigjorte områder" eller "folkeoppstander" før i 1990: Tvertimot mener jeg det finnes god grunn til å mene at det helt sikkert også skyldtes det tyrkiske militærets svært sterke grep om regionen, kombinert med de undertrykte innbyggernes dypt inngrodde frykt. Dette er også noe som Rubenstein har vært inne på, dvs. at dersom opprørerne ikke fikk til noe "pustehull" ville de være mer disponert for å degenerere til en ren militær organisasjon.

Men om teoriene slik sett gir et bra bilde og klarer å forutsi en del problemstillinger, betyr det ikke at de klarer å komme med like gode forklaringer på det meste. Det er derfor jeg har forsøkt å introdusere John Molyneux, idet jeg mener han går lenger enn de andre ved å påstå at geriljakrigen også fører med seg en rekke helt særegne problemer: Mens de andre bare beskriver farene for at et geriljaparti vil ha tendenser til å handle "på vegne" av folk (og kanskje til og med forsøke å direkte påtvinge dem sin vilje), forsøker Molyneux også å innkretse om problemet har en sosial og organisatorisk basis:

Konkret mener han at geriljakrig i sakens natur (mobilitet og lynangrep) kun direkte kan involvere et mindretall, mens flertallet må tildeles rollen som forsyningstropper. For å bli medlem er det nødvendig å forlate sin tidligere bakgrunn og la seg omskolere under militær disiplin, dvs. at både bønder og arbeidere blir til profesjonelle soldater. På denne måten blir også klassekarakteren til partiet forandret, med økt makt til de intellektuelle lederne og mindre makt til så vel bønder som arbeidere. I den grad partiet som helhet står uten for de materielle relasjonene som er forbundet med både produksjonsprossen og lønnsarbeidet, blir det samtidig også lettere å legge mer vekt på hvordan idéer og viljestyrke vil være avgjørende for å forandre verden.

I forhold til PKK tror jeg mye av dette ser ut til å stemme: PKKs medlemmer har helt klart alltid vært topptrente personer under militær disiplin, selv om livet i geriljaen og militærbasene også har innebåret en sterk personlig utvikling og en levemåte preget av sterk gjensidig solidaritet. Det er all grunn til å tro at det er herfra idéene om henholdsvis det sosialistiske mennesket og om den virkeliggjorte sosialismen innen partiet stammer fra. (Med hensyn til et eventuelt "sosialistisk Kurdistan" en gang i fremtiden bør nok dette være en grunn til ettertanke, i den grad idealene i hvert fall delvis stammer fra en militær treningsleir med et visst skolepreg...)

Samtidig har PKK åpenbart også hatt visse problemer med å bygge tilfredsstillende relasjoner med lokalbefolkningen, særlig i perioden 1986-1989. Det er også denne perioden som stort sett samtlige av PKKs kritikere henviser til, når de vil fordømme organisasjonen som enten "terrorister", "banditter" eller "barnemordere". Uansett om PKK fortjener akkurat disse begrepene, er det i hvert fall klart at de selv har tatt avstand fra en del av sine handlinger på den tiden, og at de også helt tydelig har forsøkt å endre sin praksis i ettertid.

At PKK på denne måten har forsøkt å rette opp kursen underveis, mener jeg er noe som bidrar til å dempe en del av Molyneux sin kritikk, selv om det slett ikke er noen avkrefting av den kritikken. Tvertimot mener jeg de ulike teoriene nettopp bidrar til å bygge opp om hverandre, slik at de til sammen gir et mer helhetlig bilde av PKK.